Loke

Loke er opprinnelig en av jotnene, men etter å ha blandet blod med Odin ble han tatt opp som en halvgud av æsene – men kan nok med rette regnes som deres fiende. Faren er jotnen Fårbaute og moren heter Lauvøy  eller Nål . Han har to brødre, Byleist og Helblinde. Av utseende er han fager. Han er slu og ikke til å stole på, og er ofte til stor skade for æsene. Han gjør det som regel godt igjen når han blir tvunget til det av gudene, og viser seg som gudenes fiende – og jotnenes venn – når det gjelder. Ved Ragnarok kommer han tilbake som en av jotnenes førere, og barna hans forårsaker stor skade. Loke hadde tre barn med gygra Angerboda i Jotunheim: Fenre, Jormungand og Hel. Fenre er en ulv, Jormungand er en eiterspyende orm, og Hel en fæl kvinne. Barna ble oppfostret i Jotunheim, og gudene visste allerede da at de kom til å volde dem mye vondt. Odin sørget for at de ble brakt til Valhall, men ville ikke drepe dem; skjebnens gang måtte ikke brytes, og det hellige fristed Valhall måtte heller ikke krenkes. Likevel forsøkte de å plassere dem slik at de gjorde minst mulig skade; Hel ble satt ned i Nivlheim for å motta alle som døde av sykdom eller alderdom. Jormungand ble kastet ned i havet. Han er så stor at han rekker omkring hele Midgard. Fenris ble oppvokst i Åsgard, men gudene ville ikke drepe ham for ikke å forstyrre skjebnens gang eller krenke det hellige fristedet Valhall. Fenre var så vill at det bare var Ty som turde å gi den mat. Den vokste seg så stor at gudene forsøkte å binde ham. De forsøkte seg med list og sa at de ville teste hans styrke. Ulven slet de to første lenkene, men den tredje, Gleipne, var laget av noen svartalver og var den sterkeste. Æsene tok med ulven ut på holmen Lyngve i sjøen Åmsvartne. Ulven lot seg binde på det vilkår at en av dem la hånden sin i munnen hans til pant hvis båndet var uslitelig. Ty gikk med på å legge sin høyre hånd i munnen hans. Fenre klarte ikke å slite båndet, og da han så at gudene ikke hadde tenkt til å sette ham fri igjen, bet han hånden av Ty. Loke var gift med Sigyn, og hadde flere sønner med henne. Dessuten ble han far, eller rettere sagt mor, til Odins hest Sleipner. Sleipner var verdens raskeste hest, den var grå og hadde åtte føtter. Når en forsøker å knytte all informasjonen en har om Loke sammen til en helhet, viser det seg at dette er vanskelig eller umulig. Dette skyldes mangfoldet som er knyttet til denne skikkelsen. Det er mulig at dette mangfoldet skyldes at Loke gjennom tidens løp har fått stadig nye trekk, og at de nye står helt eller delvis i konflikt med de gamle. Det gjør ikke tolkningen av denne personen lettere at han kjønnslig sett er et dobbeltvesen. Kanskje er fortellingen om at Loke fødte Sleipner et passende trekk for Loke, og som svarer til at Odin kalte ham for barselkvinne i underverdenen. Det sies også i Hyndlakvadet at Loke spiste et halvbrent kvinnehjerte, og at han deretter fødte alle heksers stammor. På tross av alle mytene Loke spiller viktige roller i, er han langt vanskeligere å forklare enn guder vi vet langt mindre om, som for eksempel Heimdall og Balder. Lokes merkelige seksuelle type, kan se ut til å støtte teorier om at han bør settes i forbindelse med fruktbarhets- og vekstguddommer, men fra en videre synsvinkel ser Loke ut til å stå relativt fjernt fra denne gruppen. En kan legge mer vekt på forklaringer om at Loke opprinnelig kan ha vært en dødsgud. Loke var altså Hels far, dødsgudinnen. Andre forklaringer går ut på at han utgjorde den destruktive siden av Odins vesen, og at han først senere har blitt spaltet ut som egen guddom. Men ser en Loke under ett, synes en tilknytning til dødsriket spinkel og usikker ut. Det finnes ikke noe spor etter religiøs dyrkelse av Loke, og ingen stedsnavn tyder på at han har hatt helligdommer noen steder. Loke lar seg ikke påvise hos sørgermanerne, og det finnes heller ikke nøyaktige paralleller til ham. Likevel finnes det trekk som kan knyttes til Loke: Mest påfallende er likhetene med enkelte momenter i myter om Prometheus. Han var av jotunslekt, sønn av titanen Iapetos – av natur gudenes motstander. I de greske mytene er han ikke bare menneskenes skaper, men er også deres velgjører: Zevs hadde nektet de jordskapte del i ilden, men Prometheus stjal den til dem. På grunn av dette, og andre ugjerninger, ble han straffet. Han ble smidd fast i en klippe i Kaukasus. Hver dag kommer det en ørn som spiser av leveren hans, og hver natt vokser den seg hel igjen. Det finnes absolutt likheter med myten om Loke her, men også forskjeller. Både Prometheus blir straffet på omtrent samme måte fordi de motarbeider gudene. Men mens den nordiske jotunsønnen fører sin krig på egne vegne, hører Prometheus hjemme i de såkalte kulturguders krets – de stilte seg på menneskenes side og brukte sin intelligens til å fravriste gudene fordeler og krefter de hadde nektet menneskene del i. Loke ytte ikke noe bidrag til kulturen som kan sammenlignes med Prometheus` gave – fiskenettet har liten betydning sammenlignet med ilden, og han oppfant det heller ikke for menneskenes skyld eller gav det til dem. Lokes konflikt med gudene ved Ægirs gilde har også paralleller i det greske sagn om Tantalos. Han var Zevs` sønn, men menneske og konge i Lydia. Gudene mottok ham ved deres bord, men da han viste seg uverdig til vennskapet ble han utstøtt og straffet med sult og tørst i underverdenen. Slike sammenligninger, selv om de er usikre, bidrar ikke mye til forståelsen av Loke som helhet. Men de trekker ham uansett nærmere den gruppen av gamle gudeskikkelser som i mange folkeslags mytologi fremtrer som en blanding av komikk, bedrag, skamløshet og falskhet, og som i tillegg har hatt en funksjon som kulturskapere. Loke hører til en viss grad hjemme i denne gruppen, men ikke som kulturskaper. Hvis en skal se på alle mytene samlet; fra urtiden da han blandet blod med Odin og til Ragnarok, ser vi at han blir verre og verre. Han ender opp som Balders banemann og blir fører for jotnene i den avgjørende kamp. Således kan Loke betraktes som gudenes hovedfiende, og som en legemliggjørelse av verdens forringelse fra skapelsen til Ragnarok.