En venn

Det er mørkt jeg kjenner snøen treffe nakken min der jeg går med hodet bøyd, ser på skoene mine som snart er helt hvite av snø, de løfter seg ikke like lett det virker som de er slitne av å gå alene i mørket.

Snøen som har truffet nakken min holder på å smelte, jeg kjenner de våte dråpene renne ned den varme ryggen min, det er avkjølende på en god måte, ryggen min virker som den nyter den kjølige følelsen, den virker sliten av å gå bøyd hele tiden, lei av å holde alle bekymringene oppe, når den egentlig har lyst til å knekke sammen i mørket.

Håret som krøller seg når snø samler seg med svette henger ned foran øynene mine, men det skygger ikke det er som det heller pakker meg inn i en egen verden der kun jeg selv er, helt alene i mørket der kun stjernene holder meg med selvskap.

Jeg setter meg ned i snøen, sliten av alle bekymringene, trøtt av alle skrittene våt av svette.

Så titter jeg opp, stryker håret forsiktig vekk fra ansiktet, ser opp mot stjernene og ønsker at jeg ikke var alene her med tankene, det er da handa mi finner mobilen i kåpe lomma, et ubesvart anrop……

Jeg har deg, jeg er ikke alene… tusen takk min venn